torsdag 23. juli 2009

Siem Reap, Angkor Wat og Angkor Thom og omliggande stroek.

Noko motviljug, men aerleg som alltid maa artikkelforfattaren innroemme at hendingane i denne soga er noko gamle og at minnene er noko meir vage enn kva dei skulle vore. Grunnen er rett og slett at me har mykje moro og finne paa, samt at me er noko distree begge to.

Etter busstur fraa Pnohm Pehn til Siem Riep, der hoegdepunktet var synet av ein saakalla "steetmix" paa ein rasteplass, kom me til Siemreap i aattetida.

Nett vent litt, maa fortelje om streetmixen. Han var ganske liten og laag i kroppen som ein dachs, eller ovnsroeyr om du vil, og hovudet var noko stort og opproeyst paa ein maate. Naar bussen tuta og sa at pausen var ferdig snudde bikja seg i vaar retning og blottla shaeferhovudet sitt. Me brast, uavhengig av kvarandre, ut i latter, noko bikja syntes var noko interressant aa fylgje med paa, men som ho ikje skjoena sa mykje av. Siste emosjon gjorde at ho vart staaande aa sjaa dumt paa oss som lo oss fillette, noko som ikje betra vaar atferd nevneverdig. Etter aa ha konstantert at me ikje rak a fa tak i kamera, samt aa finne att bikkja, vart det avgjort at me maa attende om saa det berre er med dette eine maalet.

I alle fall tok me inn paa Babel Siem Reap Guesthouse. Dei hadde grillfest og "alle" yngste oss velkomne daa me traska gjennom festen paa den smale stien fram til resepsjonen. Bygget var fraa 2006 og skoa maatte staa att paa trappa. Noko som ogsaa var ein fin maate aa halde kontroll paa folk paa. Slippersane til Marit er i skostativet, ergo er Marit paa rommet. Me fek god innfoering i korleis ein kjem seg rundt i Angkorruinane og forskjellige ruter. Me bestemte oss for aa ta tredagarspass og aa koeyre tuktuk rundt paa omraadet. Tuktuksjaafoeren Kummig eller noko slikt (Kunming som den kinesiske byen var hugseord for navnet hans) tok paa seg oppdraget. Me synes litt synd paa han etter at han hadde henta oss paa bussen med skilt og greier uten at han fekk betaling. Det viste seg at Spring guesthouse i Pnohm Pehn ringte han i staden for aa ordna gratis henting fraa Babel. I tillegg velta tuktuken daa underteikna pakka sekken sin, samt seg sjoelv, oppi koeyretoeyet som stod halvvegs i groefta. Slikt skal ikkje vera mulig, men med tre slarkete faktorar maa det gaa galt.

Koummihg stilte i skjorte, med ny tuktuk som han hadde faatt laane hjaa ein fetter og for anledningen ein time foer tida. Han stakk hovudet inn og lot oss faa veta at han var der daa det var eit kvarter til me skulle moetast. Han var tydeleg usikker paa om han hadde faatt jobben, og etter prisen var avtalt og me var utanfor rekkevidde, trudde han, gav han i fraa seg eit gledeshyl medan han klaka i hop helane i eit kjempesprang.

Eg er litt i tvil kva og kor mykje eg skal skrive om Angkorruinane. Det kan hende at ein heller kan finne ut om dei sjoelv i staden for at eg skriv ei avhendling. Generelt bestaar omraadet av eit uttal ruinar av gamle tempel som vart bygd til gudane for 4-5-6-7 hundre aar sidan. Angkor var daa sentrum for all Khmeraktivitet i landet. Angkor Wat er det best bevarte og det mest mektge. Angkor Thom er det stoerste enkeltkomplekset, men bestaar i grunnen av mange, veldig mange, tempel. I tillegg er det tempel og utgravingar utanfor dese to mest kjente kompleksa. Etter 1500-talet har templa staatt til forfall, og Pol Pot gjennomfoerte for sikkerhets skuld ein kulturrevulusjon fraa 1975-79 der maalet var aa faa landet tilbake til aar 0. Ruinane er i skroepeleg forfatning mange stader og det har rasa mykje stein i alle retningar. Trea som har slaatt seg til ro paa, mellom, inni og i grunnen alle tenkelege preposisjonar i hoeve ruinane har ruke aa bli mange hundre ar gamle og gaar mange stader ruinane ein hoeg gang i aa vera grasioese og spektakulaere. Siem Reap som er byen ved ruinane ligg 6km rett soer.
Dag 1 vart me koeyrt inn soerporten og oppdaga apekattar paa venstre flanke. Sjaafoeren fekk beskjed om aa stoppe og det vart kjoept noko noetteliknande frukt, samt bananer. Femten minuttar, femten bananer, 50 noetter og eitt uttal nystarta, men no brutte relasjonar mellom skapningar som ein gomg i tida var rett saa like, samt 50 bilete seinare drog me vidare. Eg var mest glad i den mellomstore ho-apen som fek noetter hjaa meg og gloeymte aa sleppe handa mi medan ho aat. Foerkjusat der gitt... Me tok me den vesle runden denne og avslutta med Angkor Wat. Troette og fulle av intryk sa me neitakk til aa sjaa solnedgangen paa kvelden.

Dag to var Marit ikkje i straak og eg var paa koeyretur aleine i tuktuken. Hadde kommentert for Marit kor ubeskriveleg teit det saag ut naar folk var aleine i ein tuktuk, og der sat eg. Medan eg vart kjoert fraa ruin til ruin fann eg meir og meir roen paa ruinane. Fotografiapparatet fekk kvile seg, labyrintar vart utforska og enkelte pausar kunne vare i 20 minutt utan at eg tenkte ein einaste tanke. Ruinane var rett og slett nok aa fordoeye om eg ikje skulle blande inn mine vanlege tankar om laust og fast. Mest laust naar eg tenker meg om.

Denne dagen sa me ja til aa sjaa solnedgangen. Marit var betre og eg hadde selskap i tuktuken. Tok meg tid til aa le litt av dei som koeyrde aleine. Det ser saa... ja, det har eg viss sagt allerede. Tempelet paa fjellet var fullt i folk som var ute i samme aerend. Det var ikkje mykje blaa himmel, naar me saag grundig etter fann me ut at det ikje var blaa himmel i det heile og at moerke skyer naerma seg i fraa tre kantar. Braatt byrja det aa lyne og tordne paa tre kantar samstundes, og med dette kom det striregn. Som den hoegaste paa det hoegaste punktet i omraadet fann eg ut at no var det paa tide aa tusle seg ned igjen. Som kamerabaerar fekk eg regntrekket. Marit hadde vel takka nei til aa ha det daa ho insisterte paa aa bli dei siste 20 minuttane foer det byrja aa hoelje ned. Kven hadde trudd at dei svarte skyene skulle oppfoere seg paa den maaten.

Tredje dagen var me innom eit tempel bygd av damer, kan skjoenne at det var detaljar i hopetal. Etterpaa reiste me til eit elvestryk det elvebreidenne var fulle i detaljar og uthogde bilete. Ein stad var det laga seg ei naturleg bru. Elva hadde laga ein tunnell under eit berg. Me vart litt skuffa da me kom til fossen. Me trudde me skulle miste pusten av fossefallet som skulle vera saa fantastisk, men den gang ei. Daa me byrja aa sjaa detaljane rundt elva og det siste frittfallet var me solgt likevel. Dette var fint.

Paa veg til tredje stopp hadde me oss ein ekstra stopp paa landminemuseet. Fy USA, Fy Russland. Fy alle som lagar og bruker landminer. Etter dette byrja det aa regne. Himmelen sine sluser opna seg.

Regnet varte i ei veke (og sikkert lenger). Paa den stunda rakk me aa forlate Siem Reap, vera fire dagar i Sihanoukville som er ein strandby, samt aa reise til Bankok. Neste brev byrjar der.

torsdag 16. juli 2009

Hoi An og reisa til Siem Reap

(Tenkte at det aa la Boertn skriva blogg var ein kjempeide, saann at eg fekk litt fri, men no angrar eg litt, for han er noegd med eit innlegg, og eg maa hoppa etter Wirkola.. Jaja, de har ikkje noko anna val enn aa noeya deko med meg!)

Regnet i Halong Bay vart med oss attende til Hanoi, og etter ein dag paa cafe med mykje kaffi og kortskriving bestemte me oss raskt for aa roemma til kysten for litt sol og strandliv. Hoi An vart destinasjonen etter mange anbefalingar og me hoppa paa toget. Vel framme vart me litt skuffa daa det var ganske overskya. Men me skulle paa stranda, sjoelv om det i tillegg var godt ut paa ettermiddagen. Dei ca 3 km fraa byen til stranda vart tilbakelagt paa syklar som me laante gratis fraa hotellet. Vegen var heldigvis flat, for utan gir gjekk det ikkje i ekspressfart, og me saag nok ganske latterlege ut: Boert hadde aldri stoerre enn 90 graders vinkel i kneleddet og eg hadde damesykkel med korg og meget hoegt styre. Anyway, paa trass av skyene (og kanskje paa grunn av litt slumsete innsmoering av solkrem, som i tillegg vart skylt vekk av svetten som rann i strie straumar) klarte me no aa bli litt solbrente (i lite flatterande moenster..).

Om kvelden aat me middag i friluft paa lokal plass i gamlebyen med lave plaststolar og sultne rotter rundt beina. Litt sjarmerande og litt ekkelt. :-P Traska litt rundt og oppdaga raskt at annakvar butikk husa sydamer som meir enn gjerne ville laga heile garderobar til oss. Morgonen etter bar det dermed attende til den sydama me likte best. Bestillinga var sikkert i det laagare skiktet i hoeve til det som er vanleg, men me lurte likevel paa korleis me skulle faa plass til 4 shortsar, 3 kjolar, 2 skjoert, 2 jakkar, 1 trenchcoart og 1 vinterkaape i allerede fullstappa sekkar..
Resten av dagen vart tilbrakt paa stranda, no i steikande sol: Herleg! Gjekk tur i strandkanten daa det byrja aa moerkne og fekk sjaa himmelen i alle nyansar fraa lys blaa, via rosa og raud til moerk lilla. Dei faa skyene som var laga vakre moenster. Solnedgangen var spektakulaer og maanen som stod opp var enorm og moerkeraud. Fine dagen og kvelden!

Dagen etter sola me oss litt i hotellhagen foer me dusja og reiste til sydama for aa proeva kle. Etter aa ha avtala endringar og justeringar sykla me til stranda. Straalande sol, varm sjoe, brennande sand, solkrem faktor 30, solseng, sitronjuice og bok. Need I say more?

Klea vart henta paa kvelden. Me pakka etter beste evne, og slapp utruleg nok aa kjoepa ekstra koffert!

Tidleg neste morgon bar det videre til Saigon med fly, etterfulgt av ein stressande taxitur til det me trudde skulle vera ein busstasjon. Hotellet i Hoi An hadde bestilt baade fly og buss og fortalte at me trong 20 min fraa flyplassen. Flyet landa litt foer 10 og bussen til Phnom Pehn skulle gaa 11, saa inkludert aa venta paa bagasje og i dokoe, skulle det gaa akkurat, ikkje noko problem, sa dei. Litt travelt tenkte me, men greit, dei veit vel kva dei snakkar om. Me var uansett ikkje motivert for at minibanken paa flyplassen skulle konka ut daa eg skulle ta ut peng for aa veksla til dollar (must have for aa faa visum til Kambodsja) og verken gav meg pengar eller kort attende. Straalande! Den andre minibanken ga pengar til Boert heldigvis, og vekslinga gjekk glatt. Litt forsinka heiv me oss i ein taxi 10:30, framleis med ok margin trudde me. Men me jubla ikkje akkurat av glede over trafikkorken som moette oss straks me kom gjennom bommen fra flyplassomraadet. Trafikken var sikkert ikkje verre enn elles, og sjoelv om taxisjaafoeren braut alle trafikkreglar, kom me ikkje fram til riktig adresse foer kvart over 11. Dette var dessutan ikkje ein busstasjon, men eit slags reisebyraa viste det seg. Eg forbanna resepsjonistane paa hotellet. (Eg maa faa legga til at Boertn, i kjent stil, var irriterande roleg heile seansen. Saann viss nokon, mot formodning, skulle tru noko anna.)

MEN paa reisebyraaet (som i grunnen berre var ein disk paa eit gatehjoerne, uten veggar) kunne dei fortelja oss at, neida, ingen grunn til panikk, bussen gaar kl. 13 og de vert henta her kl. 12. Puh! (Men snakk om daarleg informasjon! Hotellet har faatt ein smaasur e-post..) Fekk tid aa eta og til aa bruka opp siste rest av lokal valuta paa proviant. Kl 12.30 (me har no laert at alle tidspunkt har slingringsmonn paa mellom 15 og 30 minutt for seint) vart me henta med taxi og kjoert til bussen. Lattermilde kunne me konstatera at turen var 50 m (!) lang og at me like gjerne kunne spasert.

Kom fram til Phnom Pehn paa kvelden. Spaserte litt i byen og opp til ein innsjoe. Der var det tett mellom hostel og restaurantar og vestlege. Aat middag her (maten var i det minste lokal).

Dagen etter blei me henta paa gjestehuset kl. 13. Me fekk tid til aa gaa til elvebredden og eta frukost (pho), og sjaa oss litt rundt om. Men ikkje tid til noko museeum eller lignande. Me kom fram til Siem Reap i kveldinga. Opphaldet her vert naerare omtala seinare!

mandag 13. juli 2009

Halong Bay

Daa har eg, Boert, som det heiter naar ein ikkje har AE, OE og AA, fatt meg eige passord paa bloggen.

Oppdraget er aa dekke turen til Halong Bay. Me visste lang tid i forvegen at me skulle nettopp hit viss me var innom Vietnam. Omraadet bestaar av ca 3000 oeyer og holmar i varierande stoerrelse. Me booka turen hjaa Kangoroo Cafe den dagen me kom til Hanoi, og maatte vente nesten ei veke paa ledige plassar. For aa korte ventetida skvisa me inn Sapa tur. Dermed kom me fraa Sapa til Hanoi kl 05.00 og reiste vidare til Halong Bay kl 08.00.

Me hadde faatt vite at maks antal folk pr tur var 14 personar, og var budd paa aa reise med 12 andre. Fasiten viste at me fekk selskap med 4 andre. Anna og Bridge(t) fraa Melbourne og Cat (erine) og Rory fraa Irland. Ho var i grunnen fransk, men budde i Irland med Rory. Me kom fort i prat med dei hine og stemningen paa bussen vart fin og avslappa. 2+1 seter med ekstra klappsete vart deilige 4 setarar der ein kunne strekke godt ut etter ei natt paa vietnamesisk nattog. Med stor buss og lite folk var det berre Rory med den vonde ryggen sin som ikkje nytta seg av denne muligheten.

Moetet med sjoelve Halong Bay var fantastisk. Etter daarleg ver med mykje nedboer og ruskever hadde det klarna opp og himmelen var knallblaa. Lunchen vart fortaert paa ein fin restaurant i sjoekanten der dei store opne glasdoerene i enden av kvart bord leda rett i sjoen.














Etter lunch vart me henta av lettbaaten og frakta over i Tu Long Bay Junk. Fekk ikkje noko god forklaring paa byrjinga av navnet, men ein Junk er altsaa ein baat med to kamskjelforma segl. Romma var overraskande store og fine med baade dusj og vannklosett. No er eg vossing og har lite peiling paa kva ei bysse, ein pentrey og ein kahytt er for noko, so eg faar bruka ord som eg beherskar. Baren og spisesalen var relativt store og trivelege med mykje treverk. I enden av dette rommet i 2. hoegda paa baaten hang det ein 42' (minst) med tilhoeyrande DVD og karaoke. Dette vart ikkje nytta av oss gjestene, men mannskapet saag filmar paa kvelden. Berre forstyrra av oss som gjekk i baren og henta oel og sette strek bak navnet vaart for kvar oel. Antalet strek vart ikkje saa veldig hoegt, men mykje sol, mykje inntrykk og klam luft sendte oss ganske tidleg troette og fornoygde i seng.

Med ein flygande start har eg foregripe begivenhetane litt, og fortset paa byrjinga av turen. Vel ombord paa skuta les; junken, slengde me fraa oss bagasjen paa lugaren og kleda paa dekk. Med unntak av ein halvtime etter Kjeringi-open i april, var dette fyrste gongen at eg slengde av meg t-skjorta sidan, anslagsvis, september i det herrens aar 2008. Marit slengde paa seg solbriller i det ekstra sterke lyset og smurde den bleike ryggen min. Sittande paa dekk i utruleg fine omgjevnader og i straalande sol sat eg att med berre ei bekymring: Kun 148 bileter att paa minnekortet i kameraet. Med knallhard justis og noeysomhet kom eg i land att med to bileter att aa gaa paa.
Baaten koeyrde oss til ei oey der me klatra trapper 30-40 hoegdemeter opp til ei gigantisk grotte. I skrivande stund hugsar eg ikkje tal og navn, men anslagsvis 10.000m2 og plass til 3000 folk. Gigantiske dimensjonar og flotte detaljar i steinane i tak og veggar forma av sterk varme, stort press, sjoe, tidens tann og ulike bergartar.
Neste aktivitet var kayakpadling. To i kvar kayak, og eg fekk sjoelvsagt med meg Maritdamo som klaga paa at eg padla skeivt. Med eit tau hengande i bauen og ein sprukken kayak uten ror hadde eg i grunnen vorte meir overraska viss det til ei kvar tid hadde gaatt snorrett. Guiden Thui, uttales som naar ein spyttar "tvi". Ein roleg uttale som i "Tui" vart ikkje godtatt, her var det berre aa fylle lungene og lage "spyttelyd". Liten digresjon der. Guiden Thui, som eg byrja aa sei, peika at me skulle padle saa i lende og inn i tunnellen. Litt noelande la me i veg, runda to nes, og fann tunnellen som leda inn i ei vik som berre var tilgjengeleg fraa lufta eller gjennom denne naturlege tunnellen som var 40 meter lang, 15 meter brei og 2-3 meter hoeg. Eg hadde med meg hjelm-kameraet mitt som toler vatn og bytte paa aa ta bilder og filme. Daa Rory spurde om han skulle ta eit bilete av oss svara eg straks ja og hivde kameraet i deira retning. Eg traff ikkje heilt med kastet og dei styra litt med aa faa tak i kameraet som no var halvannan til to meter fraa deira kayak, og til min store overraskelse og til dels fortvilelse ein liten halvmeter, og stadig synkande, under havflata. Eg har levd i halvtanna aar i den tru at kameraet flaut. Resolutt roeyste eg meg i tandemkayaken og hoppa ut av den utan aa ta med meg Marit. Aa faa tak i kameraet, samt aa sjaa det, var ikkje noko problem, men med den stoerste redningsvesten dei hadde,,(dubbel innskutt bisetning) hoeg mann betyr visst det samme som tung mann her nede, og solbriller paa veg ned i djupet, vart det ikkje saa grasioest og James Bond aktig som eg hadde tenkt meg. Trur det saag litt meir ut som ei beitande and som flyt med hovudet ned, og stuss og bein i vaeret. Manoeveren der eg kom meg oppatt i kayakken var heller ikkje noko aa skrive heim om, som om det ikkje er nettopp det eg sit og gjer, men takka vera at eg har kayakk heime og brukte tre dagar i Amlabukta paa aa entre kayaken fraa sjoen sist sommar, gjekk dette bra med Marit sittande trygt oppi han. Tilbake paa skuta vart det bading med hopping fraa skutetaket og mykje skraal.

Dag to var litt overskya og graa, men hadde mange og nokre lengre periodar med straalande sol. Program for dagen var nok ei hole og besoek paa Monkey Island. Det krevde baade buss og elvebaat for aa komme til denne hola og den var langt i fraa saa besoekt som den fyrste grotta me besoekte dagen i forvegen. Etter aa ha gaatt inn i hola i full hoegde vart det noko trongare


etterkvart som ein kan sjaa fraa biletet. Holemannen, som den vesle atletiske guiden heitte (Ikkje Thui som ein ser paa biletet), kom seg gjennom denne opningen utan aa vera nedi det skitne golvet i hola med anna enn hendene og foetene. For oss doedelige betydde det av med t-skjorte viss ein ikkje ville skitne den, og aking paa magen innover. Innover i grotta openbarra det seg fantastiske formasjonar og store rom. Me maatte gjennom en ny opning paa veg innover som krevde aaling paa magen, men den var mykje lettare aa komma gjennom enn den paa biletet. Me vart litt betenkte paa aa vimse og krype rundt i grotta daa me fekk auge paa ein edderkopp paa stoerrelse med eit tefat (nesten) som sat paa berget, men "holemannen" betrygga oss med aa prove aa fange edderkoppen som i siste liten klarde aa smette ut mellom fingrane hans. Etter aa ha komme ut att vart det kattevask i elva og resten av dagen i skjeten shorts.

Paa Monkey Island saag me ingen apar i byrjinga. Me delte oss og medan nokon gjekk paa ein topp slappa andre av paa stranda. Eg og Marit valgte sjoelvsat aa sikte oss inn paa den hoegaste toppen for aa speide etter apekattar. Bergarten var ulik alt anna eg har sett tidlegare og likna mest paa blada paa treet Apenes Skrekk viss vaare lesarar er kjent med det. Klatringa vart noelande og stakkatto og det var ildt baade gjennom skosolane og aa halde seg fast i steinane. Me naadde toppen, fotograferte oss sjoelve, vart fotografert av Rory, gjekk nedatt, bada og budde oss paa aa forlate oeya utan aa ha sett apekattar. Daa vart det eit voldsomt staahei ved ein bygning paa stranda. Ein liten apefamilie var paa vandring over ei staahytte og opp paa den nevnte bygningen for saa aa slaa seg til ro paa baksida av denne.

Det var noko moerkt og uoversiktleg paa baksida, men paa biletet kan ein sjaa Marit og ein av dei store apekattane i familien paa veg over taket. Apekattane var noko sky og ikkje saa sosiale av seg, men fekk noko mat fraa dei som jobba paa oeya. Me forlot oeya og drog attende til baaten.

Paa ettermiddagen kom det noko regn. Det graa veret varte heile kvelden og neste morgon. Me to toeffe nordmenn tok oss eit bad etter frokost paa dag tre sjoelv om me vart vaate av regnet..... Etter dette toeffa me tilbake gjennom holmar og sund.

Alle var einige om at det hadde vore ein fin tur.

Sapa

Litt stille paa bloggen i det siste. Me har vel hatt det kjekt daa;-) Her kjem veldig forsinka oppdatering fraa Vietnam.

Etter nokre dagar i hanoi tok me nattog og saa buss siste biten til Sapa. Den vesle byen ligg litt oppi hoegden og relativt naert Vietnams hoegaste fjell Fansipan. Ein koseleg by med mykje turisme, stort marked og mange jenter som sel armbaand og munnharper og anna: Siiiir, ladyyy! You buy from meeeeeee? + blafrande augnevipper paa repeat. Morsomt (og litt irriterande)! Me fekk legga fraa oss bagasje paa eit hotell, kor me og fekk frukost (framleis tidleg paa morgonen).

Saman med den morsomme og sjarmerande guiden vaar, Koh, (lokal jente fraa stamma black hmong som snakka svaert godt engelsk), eit par fraa Melbourne (branndame og -mann; Liz og Macca) og 4-5 lokale jenter og damer (med tradisjonell bekledning og kipe paa ryggen som romma vesker, sjal og lommeboeker som dei haapa aa faa seld etter aa ha fulgt oss ein heil dag..) starta me turen gjennom og ut av byen. Foerst nedover langs bilvegen. Her vaks det indigo (plante som dei brukar til aa farge kleda blaae og svarte) og hamp (eller marihuana om du vil) langs vegkanten. Etter litt tok me av og havna midt mellom rismarkene. Fantastisk natur og utsikt (sjoelv om den beroemte skodda aldri letta). Aat baer rett fraa buskene og fekk fersken og kjempesvaer agurk til pausemat.

Gjekk nedover dalen til me kom til ein liten landsby kor me aat lunsj. Fekk tradisjonell vietnamesisk mat som var veldig god. Dei som hadde fulgt etter oss proevde aa selga varene sine og me takka nei saa hoeflegt som me klarte. (Videre fekk me foelge av nye damer som budde i neste landsby..) Paa vegen traff me masse folk, baade lokale (pga at me soergeleg nok, for dei, gjekk gjennom tunet deira..) og andre turistar, vassboeflar, hundar type street mix, hoener og andre fjaerkre, og store gule sommarfuglar.





Etter lunsj byrja det aa regne og me var ganske blaute (baade av vatn og svette) daa me kom fram til der me skulle overnatte paa ettermiddagen. Dette var saakalla "home stay". Dvs at det budde ein vertsfamilie i eit relativt stort hus med masse overnattingsplassar. Det var for oevrig berre fruen og barna som budde her, daa mannen heldt seg i det andre huset deira ein annan stad i landsbyen. Liz og eg hjalp til med matlaging, mens karane drakk oel og spelte biljard (viktig aa halda seg til den lokale kulturen:-P). Alvorleg mykje og god mat: vaarrullar, woka kylling, groensaker og tofu. Nam nam! Og risvin. Ikkje saa nam.. Tok, ikkje heilt planlagt, ekstremt tidlig kveld (19:30) og vakna svaert utkvilte 11-12 timar seinare.

Dagen etter regna det framleis og stiane var blitt til saapeglatte gjoermerenner. Dette resulterte i ei svaert spanande og morsom to-timars ferd ned til bunnen av ein foss. Utruleg nok, og med god stoette av ei av dei lokale damene som fulgte oss (i gummistoevlar faktisk! for ein balanse), var det berre joggeskoa som var innsausa i raud gjoerme vel framme. Boert hadde seg nokken skliturar paa fleire meter rett ned, men klarte paa imponerande vis aa berre skitne til sko og nevar. I kulpen nederst i fossen fekk skoa seg ein god vask (andre dyppa heile seg..), eg fekk meg ei heimesydd lommebok og stoettedama fekk seg nokre dong. Resten av turen foregjekk med langt mindre dramatikk, litt sol, og litt meir regn, gjennom enda fleire risterassar og gardstun. Lunsj og farvel med Koh og firefighterane, som skulle ha ein dag til, foer me vart frakta opp att til Sapa i buss.

Paa hotellet fekk me oss ein etterlengta dusj foer me vandra litt i markedet. Middag paa hotellet foer det bar til togstasjonen og nattog til Hanoi att. Fine turen!